To kvelder i slutten av april, tidlig mai 2026, gikk jeg ut i studioet, trykket opptak og satte meg til flygelet og spilte. Som jeg har gjort utallige ganger gjennom livet. Men, nå i en livssituasjon så fundamentalt annerledes enn alle andre ganger jeg har gjort det samme. Altså virkelig totalt, altomfattende annerledes. Jeg vet ikke om det i denne musikken kan høres av andre, jeg vet bare med meg selv at jeg nok aldri tidligere har vært så fri for selvbevissthet i en slik innspilling. Vanligvis er det alltid alltid en liten luring som sitter på skuldra mi og passer på at det blir litt slik og litt sånn fordi det er riktigst. Disse to vårkveldene spilte jeg bare det jeg selv trengte å høre, helt uten sensur av typen klisjékontroll eller diskriminering av søtladenhet og manglende originalitet. På mange vis ren livredning: spille kan jeg, la meg spille noe jeg trenger å høre, uten tanke for at andre skal vurdere. Bare for min egen del. Så viste det seg at det ble musikk jeg har lyst til å la andre høre. Fordi jeg synes det er vakker og god musikk, men ikke minst fordi det dokumenterer at jeg virkelig finnes i verden på et tidspunkt hvor jeg nesten er usikker på om jeg gjør det.